Som Nattens Dronning i Tryllefløyten, DNO&B 2011. Foto: Erik Berg.

Sanger Eli Kristin Hanssveen er månedens tonekunstner

Eli Kristin behersker opera, musikal, jazz, pop, rock og country. Hun har stått på de største scenene og sunget med internasjonale toppmusikere og vært deltaker i Stjernekamp. Alltid med sin sterke scenepersonlighet. Eli Kristin er gründer for Operafest Røykenvik – og fortsatt like nysgjerrig på musikkens mange uttrykk.

Eli Kristin Hanssveen vokste opp på Biri og har egentlig vært profesjonell artist helt siden hun var tenåring. Men som 14-åring var det ikke noe hun snakket høyt om.

– Du sier ikke at du skal bli artist når du er 14 år og kommer fra Biri, ler hun.

Likevel var det allerede da ganske tydelig hvor det bar. Hun var en allsidig idretts- og kulturjente: korps, dans, håndball, teater og sang. I Biri skolekorps lærte hun noter og spilte først i korpset, senere som førstekornett på skolekonserter.

På skolen elsket hun revyer og sketsjer og likte aller best å stå foran andre og underholde. Hun hadde egentlig en hemmelig drøm om å bli skuespiller.

Som 14-åring fikk hun sin første teaterrolle ved Gjøvik Teater. Det ble en suksess, og skuespillerdrømmen fikk næring.

Men så kom et tips fra klassekameraten Isak Andersen:

– «Skal du ikke søke musikklinjen på Gjøvik videregående?»

Det skulle vise seg å bli et avgjørende valg.

Fra Whitney Houston til klassisk sang

Som Violetta i La Traviata, DNO&B 2013. Foto: Erik Berg.

På musikklinjen møtte Eli Kristin sangpedagogen Mina Lie. Hun underviste i klassisk sang og ble en viktig person i den unge sangerens utvikling.

– Hun var en strålende pedagog.

Men hjemme var repertoaret langt bredere. Der kunne det være Whitney Houston og country for full hals.

– Jeg sang masse revy og musikal, og jeg hadde mine egne hemmelige øvinger med å kopiere idolet Whitney Houston og å synge country.

Mina Lie begynte å legge grunnlaget for en klassisk sangteknikk. Det var mye øving, avspenning og teknisk arbeid. Etter hvert forsto Eli Kristin at det faktisk fantes en stemme der som kunne utvikles.

Samtidig gikk karrieren raskt.

Hun fikk tidlig plateutgivelser og jobbet allerede på 1990-tallet profesjonelt som artist. I 1995 kom hun med sin første soloplate. Hun var også innom ABC-Teatret, hvor hun fikk flere av sine første skuespillererfaringer.

Det var her Tom Sterri ga henne et råd som skulle få stor betydning:

– Han sa at jeg burde ta en ordentlig utdannelse.

Eli Kristin søkte Norges musikkhøgskole. Men hun turte ikke søke vokal.

– Jeg hadde for stor respekt for den klassiske sangverdenen. Jeg trodde ikke talentet var stort nok.

I stedet søkte hun den pedagogiske retningen.

Så skulle hun altså på opptaksprøven – med arien til Nattens dronning.

– Det var jo galskap!

Hun kom inn.

Den musikalske regnbuen

Årene på Norges musikkhøgskole ble en viktig læretid. Men også en tid hvor Eli Kristin måtte arbeide mye med troen på seg selv.

Respekten for musikken, komponistene, musikerne og hele den klassiske verdenen var enorm for jenta fra Biri.

– Jeg måtte jobbe med selvtilliten. Jeg lurte på om det egentlig var plass til en som meg.

Samtidig søkte hun stadig utenfor de etablerte musikalske grensene.

Møtet med pianisten og komponisten Misha Alperin ble viktig, både kunstnerisk og personlig. Gjennom Moscow Art Trio fikk hun et musikalsk fristed hvor sjangrene fløt sammen, med improvisasjon og crossover som sentrale elementer.

– Det var et sted hvor jeg kunne være fri.

Samarbeidet ble en stor suksess, og Eli Kristin fikk erfare at den musikalske identiteten hennes ikke nødvendigvis måtte plasseres i én bestemt boks.

Det skulle bli en rød tråd i karrieren.

– Jeg har gått hele den musikalske regnbuen. På en måte havnet jeg bare i operaen.

For henne handler det ikke om å velge mellom sjangre, men om å ta med seg erfaringene fra dem inn i hverandre.

– Hvordan ville popsangeren ha gjort det? Og hvordan ville den klassiske sangeren ha gjort det? Jeg liker å blande.

Operaen

Som Norina i Don Pasquale, DNO&B 2009. Foto: Erik Berg.

I 2000 prøvesang hun for Den Norske Opera & Ballett for første gang. Året etter prøvde hun igjen – samtidig som hun deltok i Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse.

Hun fikk uttelling begge steder.

Gjennombruddet ved Operaen kom i 2002. Hun var 28 år og opplevde det nesten som å komme inn i en helt ny verden.

– Operaverdenen var en slags ny ungdomstid for meg. I popverdenen følte jeg meg allerede som pensjonist!

Hun beskriver et fantastisk ensemble og et miljø hvor hun fikk utvikle seg videre, og i 2007 ble hun fast ansatt.

På operascenen har hun sunget en rekke store roller, blant annet Violetta i La traviata, roller i Rigoletto og Nattens dronning i Mozarts Tryllefløyten.

Nattens dronning ble imidlertid ikke nødvendigvis den naturlige rollen for stemmen hennes.

– Mozart passet egentlig ikke helt til meg. Jeg hadde litt for «fisty» stemme og for mye vibrato.

Etter hvert skulle hun få roller som ga henne mulighet til å bruke mer av stemmen og personligheten sin. Da hun var på vei mot Berlin, fikk hun blant annet møte operasjef Anne Gjevang, som hadde andre tanker om hva slags roller Eli Kristin kunne gjøre.

– Jeg trodde hun kom til å gi meg enda en lys og lett rolle. Men hun overrasket meg stort og ga meg alle muligheter.

Hun fikk et treårig åremål og roller med mer «kjøtt på».

– «Opprette roller er ikke for deg», sa hun.

Det var nettopp slike visjoner hos ledere som gjorde at Eli Kristin valgte å bli værende.

«Nå snakker vi!»

I 2006 dro Eli Kristin til USA for å studere hos den anerkjente sangpedagogen Patricia McCaffrey.

Det skulle bli et av de viktigste møtene i hennes sangkarriere.

– Nå snakker vi!

Hos McCaffrey fikk hun ikke bare videreutviklet stemmen. Hun fikk også tillatelse til å være seg selv.

Det handlet om å stole på det hun hadde, og å finne en trygghet som ikke bare satt i stemmen, men i hele mennesket.

– Tillit må tas fra et sted.

For Eli Kristin hadde mye av utfordringen nettopp ligget der: å bygge opp tillit til sitt eget uttrykk.

– Du kan bygge og bygge, men det kan brytes ned veldig fort.

USA-oppholdet ga henne likevel en ny trygghet. Og etter hvert begynte hun å se hele sin musikalske bakgrunn som en ressurs, ikke som et problem.

Da noe løsnet

2006 ble et vendepunkt i livet hennes. Etter ti års ekteskap mistet hun mannen sin.

– Det som skjedde, gjorde at jeg slapp alt og ble tung av sorg. I en periode følte hun at det ikke var noen vits i å synge mer. Hun måtte finne tilbake til det grunnleggende – til forankringen i kroppen og til hvorfor hun egentlig sang.

Og så skjedde det noe.

Redselen for å gjøre feil og for å bli likt eller ikke likt, mistet grepet.

– Hva er egentlig farlig med å ikke bli likt?

Etter dette ble hun mindre redd.

– Jeg kunne jo slutte å spille middelmådig.

Det ble starten på en ny frihet.

«Personligheten sitter i brystkassa»

Fra Stjernekamp på NRK, 2013. Foto: Julia Marie Naglestad.

I dag er det nettopp denne friheten som kanskje beskriver Eli Kristin best.

Hun er ikke bare operasanger. Hun er konsertsanger, musikalartist, kammermusiker og countryartist. Hun underviser, holder foredrag og er gjesteforeleser. Hun veileder sangere og arbeider også pedagogisk.

Hun har vært gjennom flere musikalske miljøer og lært at det ikke finnes én riktig måte å synge på.

– Jeg har alltid fått litt kjeft. Synger jeg jazz, får jeg kjeft. Synger jeg for klassisk, vil bandet gjerne at jeg skal beholde råheten.

For henne ligger løsningen nettopp i møtet mellom uttrykkene.

– Det var den riktige veien for meg.

I 2013 fikk et stort publikum se bredden hennes i NRKs Stjernekamp. Der beveget hun seg sømløst mellom opera, fado, hiphop, rock og country.

Og kanskje er det enkleste svaret på hvordan hun får det til, også det mest presise:

– Personligheten sitter i brystkassa.

For Eli Kristin handler sang ikke bare om teknikk. Det handler om hele mennesket.

Operafest ved Randsfjorden

Som Valencienne i Den glade enke, DNO&B 2002.

I dag bruker hun erfaringene sine til å bygge videre på kulturlivet på Hadeland. Som kunstnerisk leder for Operafest Røykenvik har hun skapt en festival hvor opera på høyt internasjonalt nivå møter den spektakulære naturen ved Randsfjorden.

På en utendørs scene ved vannet kan publikum oppleve noen av verdens fremste sangere og musikere – i et landskap som er langt fra de tradisjonelle operahusene.

For Eli Kristin er det kanskje også en naturlig forlengelse av hele hennes egen kunstneriske reise.

Hun har aldri vært særlig opptatt av å velge én boks.

Hun har gått sin egen vei gjennom den musikalske regnbuen.

Fra Biri skolekorps og hemmelig Whitney Houston-øving på jenterommet, via teater, country og Moscow Art Trio, til Norges musikkhøgskole, USA, Den Norske Opera & Ballett og nå Operafest Røykenvik.

En stemme. Mange uttrykk.

Og fortsatt nysgjerrig på hva som finnes rundt neste musikalske sving.

(Skrevet av Ellen Sejersted Bødtker)