Månedens tonekunstner
Foto: Sveinung Hoel Bjorå
Fiolinist Elise Båtnes er månedens tonekunstner.
Elise Båtnes ble født i 1971 og vokste opp i Trondheim by sammen med mamma Marie Elise, pappa Sverre, og lillesøster Henninge. Sverre spilte trekkespill og Marie Elise var musikklærer på ungdomsskolen og kom fra en lang familietradisjon av lærere. Hun var særlig opptatt av at barna skulle holde på med musikk. En annonse i Adressa inviterte til et nytt opplegg for fiolinopplæring for barn sammen med sine foresatte, med musikkskolerektor Kåre Opdal i spissen. Elise var nylig fylt 4 år, og sammen med Marie Elise fikk hun sin første fiolinundervisning på musikkskolen. Kåre var opptatt av at barn skulle spille sammen med folk og for folk. Mesteparten av hans tid gikk til svært god oppfølging av alle hans elever og til å skape et godt sosialt miljø.
Foto: NRK
På denne tiden var det svært uvanlig at så små barn spilte fiolin, og oppmerksomheten rundt elevene lot ikke vente på seg. Lokalpressen og NRK oppdaget Elise og hennes klassekamerater, og de fikk stor eksponering. I 1978 spilte Elise og søsteren, bratsjisten Henninge, i adventsprogrammet Når nettene blir lange. Hele landet så sendingen, og Elise blir den dag i dag fortsatt gjenkjent på gata av folk som så henne på TV den gang.
I slutten av tenårene ble Elise litt mett på fiolin. Hun flyttet til Oslo i 1990 for å studere teologi, men hun hadde tidligere det samme året blitt godkjent som vikar i Filharmonien. Hun begynte å studere, men jobbet også mer og mer som vikar i orkesteret. Møtet med orkestermusikk åpnet helt nye dører; Repertoaret og fellesskapet i det store formatet var fryktelig gøy. Elise rakk å gjennomføre mellomfag i teologi, før hun i 1993 hengav seg helt til musikens tjeneste og hennes første faste stilling som 2.konsertmester i Filharmonien.
I 1995 så Vertavo-kvartetten etter en ny fiolinist. Henninge spilte allerede i kvartetten, og Elise var litt misunnelig på morsomme spillejobber og kule turneer. På én dags varsel hoppet Elise inn på en kvartettkonkurranse i Australia til stor suksess. Hun fortsatte å spille i Vertavo i 2 år, og arbeidsmengden førte etter hvert til at hun sa opp sin stilling i Filharmonien.
Foto: NRK
Tiden som orkestermusiker var allikevel veldig langt fra over. Elise ble ansatt som 1.konsertmester i DR SymfoniOrkestret i år 2000. Det var en gøy og trivelig tid, selv om avstanden til Norge kjentes stor. Noen år senere ble hun fristet til å prøvespille i Köln, en jobb som hun også fikk. Det var en spennende og utviklende tid, blant annet med sjefdirigent Semyon Bychkov.
Selv om Elise nå bodde enda lengre unna, var hennes tyske lønn heldigvis bra nok til at hun kunne komme seg hjem ofte. Hun holdt god kontakt med Filharmonien gjennom hele den tiden, og var ofte på besøk som vikar. Da Stig Nilsson gikk av med pensjon i 2008 fikk hun tilbud om hans jobb. Endelig var drømmejobben i boks, og den sitter hun i den dag i dag. I tillegg fikk Elises mor i 2014 oppfylt drømmen om en videreføring av familens lærertradisjon. Elise fikk jobb som professor på NMH, et arbeid som hun finner utrolig givende.
Elise lever et rikt musikkliv, men klarer allikevel å peke ut to høydepunkter. Den første var da hun som 10-åring spilte Brahms 1. symfoni for første gang med konservatorieorkesteret i Trondheim. Hun husker fortsatt følelsen hun fikk av paukeslagene og akkordene i åpningen. Dette var hennes første opplevelse av å være en del av orkesterklangen, og den sitter fortsatt i kroppen den dag i dag. En lignende opplevelse fikk hun på hennes første turne med Filharmonien. Hun var 19 år og spilte Bruckner 7. symfoni med Mariss Jansons på podiet. Hun minnes følelsene som ble skapt av å spille sammen med felleskapet og av det mektige repertoaret.
Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen/OFO
Elise bor sammen med sin kone og kollega, solocellist Louisa Tuck i en leilighet på Majorstuen, i 5. etasje uten heis. Begge fyller sine dager i musikkens og undervisningens tjeneste, men de har heldigvis sammenfallende timeplaner og øvingstoleranse. Hobbyer er det ikke så mye tid til, så det blir mest det som skal spises og drikkes. Er det noen dager til overs, blir det soppsanking på hytta.
(Skrevet av Clare Farr)
Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen/OFO