Månedens tonekunstner
Frøydis underviser i Polen
Hornist Frøydis Ree Wekre er månedens tonekunstner. Hun er en verdenskjent utøver og pedagog. Etter 64 års profesjonell karriere som orkestermusiker, kammermusiker, solist og pedagog er hun fortsatt aktiv som lærer og foredragsholder. Drivkraften hennes er fremdeles musikkens innhold.
Hun var omgitt av musikk allerede i tidlig barndom. Moren var pianist og pedagog som drev musikalsk barnehage. Frøydis fikk derfor sin første musikkundervisning hjemme. Unge Frøydis insisterte selv på at undervisningen skulle gå skikkelig for seg. Hun bestemte derfor at hun skulle ta på seg jakken og gå ut av hjemmet for så å ringe på døren slik alle de andre elevene gjorde. Faren var amatørmusiker som spilte fiolin, og da Frøydis var 6 år begynte hun også å spille fiolin. Dette medførte at hun kunne lese noter allerede før hun begynte på skolen. Hun spilte etter hvert fiolin i NRKs juniororkester, som hadde et par gode unge hornister som var opptatt av det de kalte «evighetsklangen». Frøydis ble svært fascinert av instrumentet, og hun fikk et munnstykke som hun begynte å spille på. I en alder av 17 år fikk hun lånt et horn fra Studentorkesteret (Universitetets Symfoniorkester) og hun begynte å ta timer hos hornisten Rolf Antonsen i Filharmonien. Hun hadde fremdeles ingen planer om å bli musiker. Hun hadde gode karakterer på skolen, så både medisin og psykologi var mulige karrierevalg, men da det ble to ledige stillinger i Den Norske Operas orkester, bestemte hun seg for å søke. Hun ble ansatt som 3. hornist, men fikk snart slippe til på 1. horn. Hun var da 19 år, ferdig med russetiden, og karrieren var i gang. Etter bare ett år ved Operaen gikk veien videre til Filharmonien der hun begynte som 4. hornist og endte opp som alternerende solohornist etter få år. De eldre kollegene ønsket å trekke seg ned i rekkene, og slik ble det plass for yngre krefter.
Frøydis ble i 1961 første kvinne blant blåserne i Filharmonien, og en skulle tro at likestillingsspørsmålet ville være et stort tema i denne sammenheng. Hun mener imidlertid at dette aldri var noe problem for henne, ettersom både kvinner og menn har individuelt ulike personligheter. Hun opplevde mye støtte fra mannlige kolleger. I 1992 ble hun, som pionér og internasjonalt forbilde blant kvinnelige messingblåsere, invitert til å delta på The International Women’s Brass Conference i Wien. Hun både sjokkerte og provoserte mange da hun avslo invitasjonen ved å uttrykke at hun mye heller ville holde foredrag på Konferansen for mannlige harpister på Harpefoss! Frøydis ønsket aldri å gå inn i noen offerrolle i likestillingskampen.
Hun fikk tidlig fast orkesterstilling, men hun hadde ikke rukket å få mye utdannelse. Hun kjente derfor behov for faglig påfyll og videreutvikling. Hun tok timer med Ivar Bratlie i Oslo, Wilhelm Lanzky-Otto i Stockholm, Vitalij Boujanovskij i Leningrad (St. Petersburg), James Stamp og Arnold Jacobs i USA. Frøydis mener at den viktigste siden av en kunstners talent er nettopp viljen til videreutvikling og evnen til å undervise seg selv. Hun fremholder at samarbeidet med Boujanovskij skulle bli svært betydningsfullt for hennes kunstneriske utvikling.
Frøydis begynte tidlig å gi undervisning. I begynnelsen mener hun selv at hun underviste på rent instinkt. Etter hvert fikk hun mye undervisningserfaring og også noe pedagogisk utdannelse. Hun var også med på å danne et pedagogisk forum med kolleger fra flere nordiske land som kunne gi hverandre kollegaveiledning. Hun sier at hun som pedagog er praktiker og ikke dogmatiker. Det finnes sjelden bare én måte å gjøre ting på, og hun mener at mange blåsere fortsatt har mye å lære av de beste pianistene, strykerne og sangerne når det gjelder kunstnerisk formidling og personlig uttrykk. De som har opplevd hennes undervisning vil huske hennes utstrakte bruk av humor som pedagogisk virkemiddel.
I 1991 sluttet Frøydis i Filharmonien. Tid ble frigjort og det åpnet seg nye muligheter for henne. Etter kort tid ble hun tidenes første professor i horn og kammermusikk ved Norges musikkhøgskole. Hun ble pionér i Norden på naturhorn, bestilte en serie hornkonserter og andre verker fra norske komponister som hun spilte inn, hun konserterte i inn- og utland, satt i utallige juryer i solist- og kammermusikkonkurranser, gav mesterklasser verden rundt, var prorektor på Musikkhøgskolen, urfremførte og spilte inn flere soloverk i tillegg til at listen over meritterte studenter etter hvert ble imponerende lang. Alt dette til tross for at en tidligere musikerkollega i anledning hennes 40-årsdag hadde advart henne om at det nok kom til gå utforbakke etter fylte 45 år! Frøydis mener selv at 50-årene var en svært god periode for hennes del som utøver. Hun er fortsatt virksom som lærer, skribent og formidler. For henne vil drivkraften alltid være musikkens innhold og kraft.
(Skrevet av Steinar Granmo Nilsen)
Foto: Daniel Rauch